TV2Side2

Med vazelin mellom beina

Jubel etter bergen-voss

Det er i boks. Det er gjort. Det er overstått, gjennomført og bestått.

Jeg har syklet fra Bergen til Voss. 17 mil på sykkelsetet (skal hilse og si det gnager i stjerten). Det tok åtte timer og tre kvarter - ikke noe å skryte av for en dreven rittsyklist, men for halvdvaske familiefedre er det til å sette på CV-en.

Velsmurte slitasjepunkter
Avgjørelsen om å delta på det årlige rittet Bergen-Voss, som i år hadde 1500 deltakere i alle klasser, fasonger og størrelser, gjorde jeg i fjor høst. Treningen frem mot prøvelsen gikk sånn noenlunde greit. Jeg stilte noenlunde godt forberedt der jeg kom syklende med vazelin på kroppens lysskye slitasjepunkter, energidrikk på flaske og sommerfugler i magen - klokken 07.35 lørdag morgen.

Da startsignalet endelig gikk var det om å gjøre å finne noen å sykle på lag med. Sykkelkyndige hadde rådet meg til det: «du kommer ikke til Voss alene, du må finne noen å kjøre på lag med. Du må finne noen som holder samme tempo som deg, så samarbeider dere».

Tror du jeg fant noen å sykle sammen med? Niks. For det første minnet denne prosessen altfor mye om sjekking på byen. Man sonderer området med øynene. Noen som passer for meg? Så er det om å gjøre å tilnærme seg vedkommende og få ham eller henne til å skjønne nytten av å slå seg sammen med nettopp meg.

Vel, sjekkingen gikk dårlig. Jeg klarte å henge meg på folk innimellom, men som regel måtte de stoppe på grunn av problemer med giren, krampe i leggen - eller de kjørte for fort for meg.

Når stjerten blir mør
Uansett - den første halvdelen av rittet gikk på skinner. Fra Bergen sentrum via Arna til Gullboth og videre til vinterstedet Kvamskogen, som er den høyeste stigningen på turen, tok jeg det rolig. Men jeg kjente at rumpen og lårene var temmelig møre da jeg satte meg på sykkelen etter en lite pause på Kvamskogen.

Men det var for sent å snu, og det var masse nedoverbakker før Norheimsund og Øystese i Hardanger. Men da kom også smellen. Fra Norheimsund til Granvin er det rundt fem mil med drøye bakker, og (etter alt å dømme) korte nedoverbakker. Jeg hadde fokusert på de tre tøffe stigningene på turen, men hadde glemt det kuperte terrenget langs Hardangerfjorden. Disse milene sugde ut livskraften av meg, og både lårmuskler og endeparti var i ferd med å utvikle seg til katastrofeområder, der jeg snirklet meg avgårde fra nes til nes på vei mot Granvin. Jeg har kjørt denne veien med bil hundrevis av ganger, men aldri reflektert over hva en oppoverbakke egentlig er.

I Kvanndal var det en liten pause. Deretter ventet Granvin, og det fryktede Skjervet. Hårnålsvingene og den bratte stigningen man må forsere for å komme til Voss.

Opp hårnålsvingene
Etter Granvin, på vei mot Skjervet, var moralen litt høyere enn før pausen, men Skjervet virket grusomt. Jeg drakk sportsdrikk, som nå var i ferd med å tyte ut ørene mine, og spiste den siste av de motbydelige energibombe-geleene jeg kjøpte. Så begynte bakken. Først en lang og drøy en, deretter går veien over i wiplash-fremkallende svinger. Bratte og jævlige og bilene må ned i første giret for å ta seg frem. Vestlandsveier slik de ble laget på 1950-tallet.

De første svingene gikk unna. Jeg syklet forbi folk som måtte gå av sykkelen for å får bukt med krampeproblemene i de kvalmende tøffe svingene midt i bakken. Jeg fikk en kalddusj av fossen som sender duskregn ut i vegbanen, før de utarmede beina mine tråkket seg forbi den siste svingen. Jeg tenkte «denne bakken hadde ikke vært så ille var det ikke de 15 milene jeg måtte sykle før Skjervet».

Da jeg var oppe ville jeg vanligvis jublet, om ikke pusten og pulsen  hadde galloppert. Men nå var jeg fremme. Jeg visste at det var flat mark og velsignede nedoverbakker helt til Vossevangen. Jeg var glad, jeg sang, jeg drakk sportsdrikk. Vossinger er ett av verdens mest sympatiske folkeslag, og det er alltid godt å komme til Voss. Men aldri har det vært saligere å høre vossedialekten fra hagene rundt Voss sentrum. 

På slaget 8 timer og 45 minutter etter start rullet jeg inn over målområdet, og fikk heder og ære av min egen lille velkomstkomité. Datteren min på fem år hadde kjøpt roser til meg, og sa at hun ville heiet på meg uansett om jeg klarte å fullføre eller ikke.

Er ikke det en triumf så vet ikke jeg.

11.jun.2007 / 09:51

8. mars den nye mannedagen

Er mannen blitt den nye kvinnen? Lovverket tilrettelegger for full likestilling i Norge - nå er det på tide å vende blikket mot arenaen der mannen blir diskriminert.


Gratulerer med dagen, alle kvinner og menn - Kvinnedagen er her, eller likestillingsdagen som jeg liker å kalle den. Vi kan vel konstatere at vi er kommet langt på vei mot likestilling.
Lovverket tilrettelegger for likestilling mellom kjønnene i organisasjons- og arbeidslivet. Det er ikke lenger slik at damer i skjørt blir klapset på stumpen av menn som kaller dem «småtupper». Med unntak av noen svært få eksemplarer av mannearten aksepterer de aller fleste kvinnelige kolleger og ledere. Lovverket forbyr diskriminering av kjønnene.

I det offentlige livet er det aller meste på plass når det gjelder kampen mellom kjønnene. Tall fra NAV viser at det i praksis er skjev fordeling mellom kjønnene i styrer og ledelsesgrupper, men mulighetene ligger der for kvinner som vil kjempe seg oppover i attraktive selskaper eller styrer. Likestillingsloven krever at begge kjønn er representert med minst 40 prosent. Kvinner er overrepresentert ved høyere utdanningsinstitusjoner, og jenter oppnår bedre karakterer enn guttene i grunnskolen.
Kvinner har fått sine hersketeknikker i samfunnsdebatten - de kan bruke avvæpnende ord som «gubbevelde» og «Gutteklubben Grei», på samme måte som utrerte menn kan snakke nedsettende om PMS og hormonsvingninger.
Det er på tide at likestillingens forkjempere vender blikket mot den arenaen hvor mannen henger etter: hjemmet.

At det er kvinnene som bestemmer hvor skapet skal stå i de tusen hjem, er sikkert til å leve med for menn flest. Men faktum er at hvis ikke mor vil ha de møblene, den tv-en, den parabolen eller stereoanlegget og el-gitaren stående fremme i stuen - da blir det slik. En mann kan sikkert ordne seg et gutterom, men allerede der skurrer det - hvem har vel hørt om en voksen kvinne som ordner seg et jenterom på garasjeloftet?

Hvis en mann og en kvinne som bor sammen velger å få barn, er det fortsatt kvinnen som får barn. I «dere skal bli foreldre»-litteraturen er det fokus på mor. Den vordende far er statist, og blir fremstilt som en ubehjelpelig og uforstående tøysekopp som ikke skjønner hvilke gleder og strabaser hans partner gjennomgår. På toppen av det hele kommer han til å bli sjalu på barnet, og presse sin partner til sex like etter fødselen.

Når fødselen er overstått, og far har skrevet under på at han faktisk erkjenner ansvaret for barnet, har han to ukers betalt permisjon. Mor har et helt år. Riktignok er seks av disse ukene forbeholdt far, men de seks ukene får han ikke hvis mor ikke har rett på permisjonspenger.

Dersom mor ikke har rett til betalt fødselspermisjon, kan far ta ut permisjonen - forutsatt at mor skal i arbeid eller heltidsstudier, eller er så syk at hun er "helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet " (sitat fra NAV.no). Men da er permisjonen plutselig redusert til 39 uker. De seks ukene som tidligere var øremerket far, er nå borte vekk. Altså: permisjon for mor: 48 uker - permisjon for far: 39 uker.

På tv sier SV-ere og feminister at menn får dra seg til å være hjemme med sine barn, mens mor får en rettmessig sjanse til å realisere seg i arbeidslivet. Hjemme sier mor at den dagen du får mer enn dine seks ukers pålagte permisjon fryser helvete til.

Sannheten er at få kvinner vil gi fra seg deler av permisjonen. Og hvem kan klandre dem? Valget mellom en kravstor sjef og en munter baby er ikke vanskelig.

Ved samlivsbrudd begynner berg- og dalbanen for alvor. Hvis mor finner ut at forholdet er dødt kan hun pakke kofferten og barna og reise til andre siden av landet, uten protester fra far (som ikke vet bedre?) eller myndigheter.
Hvis far prøver noe lignende sitter han på glattcelle, siktet for bortføring, mens mors hjerteskjærende kidnappingshistorie ruller over tv-skjermene.

Og da har vi ikke kommet til rettsrundene ennå, der mor blir prioritert som omsorgsperson og far sitter igjen med bidrag, reiseutgifter til besøk annenhver helg og en stadig dårligere kontakt med avkommet.

Her er det litt av hvert å jobbe med. I mellomtiden - gratulerer med dagen!

08.mar.2007 / 09:07

Fem plater som forandret livet mitt

Man har jo gjerne noen hundre plater i hyllen, men det er bare noen få av dem som lever evig - og som jeg kommer tilbake til igjen og igjen.

Her er fem plater som forandret verden for meg:

1. «Born In The USA» med Bruce Springsteen var den første platen jeg noensinne dyrket. Året var 1985, min seks år eldre bror hadde kjøpt en ny kassett med en som heter Bruce Springsteen. Da jeg hørte introen på tittelemelodien stoppet jeg opp og lyttet, da Bruce brølte ut de første ordene, «born down in a dead man's town», frøs blodet til is i årene mine.
- Hva er det han synger? Går det an å synge slik? De trommene treffer meg i mellomgulvet.

Born In The USADermed var et flere år langt vennskap med Springsteen født, og jeg nøstet opp i de andre platene hans - «Born To Run», «Darkness on The Edge of Town», «The River» og «Nebraska» elsket jeg. Min mor hatet det, for Bruce «bare skriker», og jentene i klassen syntes det var merkelig at jeg var så opptatt av tekstene til en fyr som var 35 år gammel og allting. Ironisk nok har jeg mistet interessen for Springsteen i dag, mens min mor er hans aller største fan.

2. «Priest...live» med Judas Priest fikk jeg øynene opp for etter å ha sett videoen til «Parental Guidence». En kompis hadde tatt opp videoen på familiens state of the art videospiller - Video 2000 (alt fremtidsrettet som ble laget før 1997 hadde millenniet i merkenavnet). Priest åpnet en helt ny verden for meg der og da - elektriske gitarer, flagrende hårmanker og frontmann Rob Halford gikk kledd i lær fra innerst til ytterst. Og den ene dama i publikum trakk ned toppen og viste (nesten) puppene! Fantes det noe farligere musikk enn dette? Nei, så absolutt ikke.

103323-5Platen ble kjøpt inn i en av Trondheims musikkbutikker, under en campingferie med mor og far i 1987, og jeg ble Priest-fan - noe jeg fortsatt er. Priest åpnet også døren for flere heavyband, som Iron Maiden, Mötley Crüe og flere andre hårfagre rockere som hadde drag på damene.

3. «Appetite For Destruction» av Guns 'N' Roses. Året var 1989, jeg var i ferd med å fullføre 9. klasse, og trodde jeg var skikkelig skolelei. En dag satt jeg og ikke gjorde lekser foran MTV mens min mor laget middag, da et nytt band kom på skjermen. Jeg må har vært litt lei av hårmetal-bandene allerede, for jeg tenkte «å nei, ikke enda et hårband» da Axl gikk på scenen i videoen til «Paradise City». Men da riffet kom i gang, og Axl Rose-mitraljøsen hylte «just an urchin' livin' under the street» stod jeg i stuen og spilte luftgitar. En ny musikalsk aha-opplevelse, som førte til min GNR-lidenskap. 103323-6

Dette var før internett, så musikkblader og rykter utgjorde oppdateringene om heltene mine. Guns var farlige - en kompis ramset opp alle som var døde i bandet på grunn av den harde livsstilen: Slash, Duff McKagan, Stephen Adler og Izzy Stradlin hadde alle bukket under som følge av rock&roll-livsstilen. Han tok nok ekstra hardt i, men hans beretning om mannefallet i bandet vitner om hvor besnærende farlige vi synes Guns N' Roses-guttene var.


4. «Never Mind The Bollocks - Here's The Sex Pistols» er og blir verdens beste plate, og alle som sier noe annet tar feil. På begynnelsen av 1990-tallet begynte interessen for mine andre helter å dale - Springsteen var blitt en pysete ektemann (Lucky Town og Human Touch), glammetal-bandene var i ferd med å bli større enn seg selv, og Axl Rose var blitt en klovn. Ironisk nok var det det håpløse bandet Skid Row som åpnet øynene mine for The Sex Pistols. En sommer dumpet jeg borti et kassettopptak med en melodi som heter «Holidays In The Sun», en ultra-aggressiv og støyende låt. 103323-7

Jeg visste ikke hvem som sang, men det ringte en bjelle på at det var Sex Pistols som hadde den låten, og jeg gikk og kjøpte platen deres. Det viste seg at «Holidays In The Sun»-versjonen jeg hadde hørt ikke var Pistols (men Skid Row), men herregud for en plate. Det er ikke ett eneste dødpunkt, fra platen innledes med lyden av marsjerende støvler, til den avsluttes med en prompelyd tre kvarter senere. Melodiøst, aggressivt og samfunnsengasjerte tekster som står seg den dag i dag. Denne platen er også grunnen til at Steve Jones er min favorittgitarist.

5. «All The Stuff And More» av The Ramones. Som hobbygitarist kjøpte jeg en del gitarmagasiner før i tiden. I 1995 kjøpte jeg et blad som var viet punken på 1970-tallet. I dette bladet listet de opp de ti beste punkeplatene, med «Bollocks» på førsteplass, men også med en samleplate av The Ramones. Av en eller annen grunn hadde jeg klart å unngå Ramones i 22 år, men da jeg først hørte på dem var jeg en fan fra første gang jeg hørte Dee Dee Ramone brøle «1-2-3-4» i innledningen til en låt. Kvikke tekster, melodiøse og korte låter og en vegg av gitar. Hva mer kan man ønske seg?

Nå er det 11 år siden forrige eureka - kan du bidra med en ny en? Skriv inn kommentarer til plater som rystet grunnvollene for deg.103323-8

27.okt.2006 / 14:30

Hva er det med overkroppen til Shakira?

Jeg så denne Shakira-videoen på Voice i dag, og fikk latterkrampe. Når Shakira danser og vrikker på seg, og hun vrikker godt, er det ofte for mye av det gode.

I denne videoen har hun smurt seg inn med noe svart tjærelignende stoff, og er så full av sydhavsk lidenskap at det blir komisk. Og hun skyter puppene til værs med imponerende besluttsomhet.

Klikk her for å se videoen.

03.okt.2006 / 19:50

Kraftig kropp og halvlangt hår...

Sjekk videoen til Ralph Myerz and The Jack Herren Band, dresset opp i beste glam metal-stil:
Frir til fansen i spandex

De tolker Forelska i lærer'n av The Kids - "...han har kraftig kropp og halvlangt hår"...

Få også med deg denne: Alt en heavy-video skal inneholde
25.sep.2006 / 09:54

Stig på kjære leser

Hvordan i heite klarte du å finne veien inn hit?

Vel, velkommen skal du være, og beklager bildet. Det var bare det lille sekundet jeg lignet på mannen med ljåen - helt sant.

I denne bloggen kommer jeg til å skrive om masse som opptar og irriterer meg. Mest opptatt er jeg av musikk, så du skal få masse musikk-snop her.

Vi starter med ett av de tøffeste bandene jeg liker - Social Distortion:
Highway 101
Don't Take Me For Granted
20.sep.2006 / 14:54

august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             
hits