TV2Side2

Med vazelin mellom beina

Jubel etter bergen-voss

Det er i boks. Det er gjort. Det er overstått, gjennomført og bestått.

Jeg har syklet fra Bergen til Voss. 17 mil på sykkelsetet (skal hilse og si det gnager i stjerten). Det tok åtte timer og tre kvarter - ikke noe å skryte av for en dreven rittsyklist, men for halvdvaske familiefedre er det til å sette på CV-en.

Velsmurte slitasjepunkter
Avgjørelsen om å delta på det årlige rittet Bergen-Voss, som i år hadde 1500 deltakere i alle klasser, fasonger og størrelser, gjorde jeg i fjor høst. Treningen frem mot prøvelsen gikk sånn noenlunde greit. Jeg stilte noenlunde godt forberedt der jeg kom syklende med vazelin på kroppens lysskye slitasjepunkter, energidrikk på flaske og sommerfugler i magen - klokken 07.35 lørdag morgen.

Da startsignalet endelig gikk var det om å gjøre å finne noen å sykle på lag med. Sykkelkyndige hadde rådet meg til det: «du kommer ikke til Voss alene, du må finne noen å kjøre på lag med. Du må finne noen som holder samme tempo som deg, så samarbeider dere».

Tror du jeg fant noen å sykle sammen med? Niks. For det første minnet denne prosessen altfor mye om sjekking på byen. Man sonderer området med øynene. Noen som passer for meg? Så er det om å gjøre å tilnærme seg vedkommende og få ham eller henne til å skjønne nytten av å slå seg sammen med nettopp meg.

Vel, sjekkingen gikk dårlig. Jeg klarte å henge meg på folk innimellom, men som regel måtte de stoppe på grunn av problemer med giren, krampe i leggen - eller de kjørte for fort for meg.

Når stjerten blir mør
Uansett - den første halvdelen av rittet gikk på skinner. Fra Bergen sentrum via Arna til Gullboth og videre til vinterstedet Kvamskogen, som er den høyeste stigningen på turen, tok jeg det rolig. Men jeg kjente at rumpen og lårene var temmelig møre da jeg satte meg på sykkelen etter en lite pause på Kvamskogen.

Men det var for sent å snu, og det var masse nedoverbakker før Norheimsund og Øystese i Hardanger. Men da kom også smellen. Fra Norheimsund til Granvin er det rundt fem mil med drøye bakker, og (etter alt å dømme) korte nedoverbakker. Jeg hadde fokusert på de tre tøffe stigningene på turen, men hadde glemt det kuperte terrenget langs Hardangerfjorden. Disse milene sugde ut livskraften av meg, og både lårmuskler og endeparti var i ferd med å utvikle seg til katastrofeområder, der jeg snirklet meg avgårde fra nes til nes på vei mot Granvin. Jeg har kjørt denne veien med bil hundrevis av ganger, men aldri reflektert over hva en oppoverbakke egentlig er.

I Kvanndal var det en liten pause. Deretter ventet Granvin, og det fryktede Skjervet. Hårnålsvingene og den bratte stigningen man må forsere for å komme til Voss.

Opp hårnålsvingene
Etter Granvin, på vei mot Skjervet, var moralen litt høyere enn før pausen, men Skjervet virket grusomt. Jeg drakk sportsdrikk, som nå var i ferd med å tyte ut ørene mine, og spiste den siste av de motbydelige energibombe-geleene jeg kjøpte. Så begynte bakken. Først en lang og drøy en, deretter går veien over i wiplash-fremkallende svinger. Bratte og jævlige og bilene må ned i første giret for å ta seg frem. Vestlandsveier slik de ble laget på 1950-tallet.

De første svingene gikk unna. Jeg syklet forbi folk som måtte gå av sykkelen for å får bukt med krampeproblemene i de kvalmende tøffe svingene midt i bakken. Jeg fikk en kalddusj av fossen som sender duskregn ut i vegbanen, før de utarmede beina mine tråkket seg forbi den siste svingen. Jeg tenkte «denne bakken hadde ikke vært så ille var det ikke de 15 milene jeg måtte sykle før Skjervet».

Da jeg var oppe ville jeg vanligvis jublet, om ikke pusten og pulsen  hadde galloppert. Men nå var jeg fremme. Jeg visste at det var flat mark og velsignede nedoverbakker helt til Vossevangen. Jeg var glad, jeg sang, jeg drakk sportsdrikk. Vossinger er ett av verdens mest sympatiske folkeslag, og det er alltid godt å komme til Voss. Men aldri har det vært saligere å høre vossedialekten fra hagene rundt Voss sentrum. 

På slaget 8 timer og 45 minutter etter start rullet jeg inn over målområdet, og fikk heder og ære av min egen lille velkomstkomité. Datteren min på fem år hadde kjøpt roser til meg, og sa at hun ville heiet på meg uansett om jeg klarte å fullføre eller ikke.

Er ikke det en triumf så vet ikke jeg.

11.jun.2007 / 09:51

Kommentarer:
Postet av: Cathrine

Gratulerer... Husk at jeg rådet deg til å bruke talkum i stedet for vaselin...

11.jun.2007 @ 10:03
Postet av: Cathrine

Gratulerer... Husk at jeg rådet deg til å bruke talkum i stedet for vaselin...

11.jun.2007 @ 10:03
Postet av: Dimmen

Dette synes jeg var en uforholdsmessig langt innlegg om smerter i stjerten.

31.aug.2007 @ 14:36
URL: http://blogg.idg.no/dimmens-frekvens/
Postet av: Dimmen

Det heter vel et innlegg, og ikke en innlegg, når jeg tenker meg om.

31.aug.2007 @ 14:38
URL: http://blogg.idg.no/dimmens-frekvens/
Postet av: Asle

Men smertene i stjerten virket også uforholdsmessig store i skrivende stund.

31.aug.2007 @ 14:45

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/5459779
hits