TV2Side2

8. mars den nye mannedagen

Er mannen blitt den nye kvinnen? Lovverket tilrettelegger for full likestilling i Norge - nå er det på tide å vende blikket mot arenaen der mannen blir diskriminert.


Gratulerer med dagen, alle kvinner og menn - Kvinnedagen er her, eller likestillingsdagen som jeg liker å kalle den. Vi kan vel konstatere at vi er kommet langt på vei mot likestilling.
Lovverket tilrettelegger for likestilling mellom kjønnene i organisasjons- og arbeidslivet. Det er ikke lenger slik at damer i skjørt blir klapset på stumpen av menn som kaller dem «småtupper». Med unntak av noen svært få eksemplarer av mannearten aksepterer de aller fleste kvinnelige kolleger og ledere. Lovverket forbyr diskriminering av kjønnene.

I det offentlige livet er det aller meste på plass når det gjelder kampen mellom kjønnene. Tall fra NAV viser at det i praksis er skjev fordeling mellom kjønnene i styrer og ledelsesgrupper, men mulighetene ligger der for kvinner som vil kjempe seg oppover i attraktive selskaper eller styrer. Likestillingsloven krever at begge kjønn er representert med minst 40 prosent. Kvinner er overrepresentert ved høyere utdanningsinstitusjoner, og jenter oppnår bedre karakterer enn guttene i grunnskolen.
Kvinner har fått sine hersketeknikker i samfunnsdebatten - de kan bruke avvæpnende ord som «gubbevelde» og «Gutteklubben Grei», på samme måte som utrerte menn kan snakke nedsettende om PMS og hormonsvingninger.
Det er på tide at likestillingens forkjempere vender blikket mot den arenaen hvor mannen henger etter: hjemmet.

At det er kvinnene som bestemmer hvor skapet skal stå i de tusen hjem, er sikkert til å leve med for menn flest. Men faktum er at hvis ikke mor vil ha de møblene, den tv-en, den parabolen eller stereoanlegget og el-gitaren stående fremme i stuen - da blir det slik. En mann kan sikkert ordne seg et gutterom, men allerede der skurrer det - hvem har vel hørt om en voksen kvinne som ordner seg et jenterom på garasjeloftet?

Hvis en mann og en kvinne som bor sammen velger å få barn, er det fortsatt kvinnen som får barn. I «dere skal bli foreldre»-litteraturen er det fokus på mor. Den vordende far er statist, og blir fremstilt som en ubehjelpelig og uforstående tøysekopp som ikke skjønner hvilke gleder og strabaser hans partner gjennomgår. På toppen av det hele kommer han til å bli sjalu på barnet, og presse sin partner til sex like etter fødselen.

Når fødselen er overstått, og far har skrevet under på at han faktisk erkjenner ansvaret for barnet, har han to ukers betalt permisjon. Mor har et helt år. Riktignok er seks av disse ukene forbeholdt far, men de seks ukene får han ikke hvis mor ikke har rett på permisjonspenger.

Dersom mor ikke har rett til betalt fødselspermisjon, kan far ta ut permisjonen - forutsatt at mor skal i arbeid eller heltidsstudier, eller er så syk at hun er "helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet " (sitat fra NAV.no). Men da er permisjonen plutselig redusert til 39 uker. De seks ukene som tidligere var øremerket far, er nå borte vekk. Altså: permisjon for mor: 48 uker - permisjon for far: 39 uker.

På tv sier SV-ere og feminister at menn får dra seg til å være hjemme med sine barn, mens mor får en rettmessig sjanse til å realisere seg i arbeidslivet. Hjemme sier mor at den dagen du får mer enn dine seks ukers pålagte permisjon fryser helvete til.

Sannheten er at få kvinner vil gi fra seg deler av permisjonen. Og hvem kan klandre dem? Valget mellom en kravstor sjef og en munter baby er ikke vanskelig.

Ved samlivsbrudd begynner berg- og dalbanen for alvor. Hvis mor finner ut at forholdet er dødt kan hun pakke kofferten og barna og reise til andre siden av landet, uten protester fra far (som ikke vet bedre?) eller myndigheter.
Hvis far prøver noe lignende sitter han på glattcelle, siktet for bortføring, mens mors hjerteskjærende kidnappingshistorie ruller over tv-skjermene.

Og da har vi ikke kommet til rettsrundene ennå, der mor blir prioritert som omsorgsperson og far sitter igjen med bidrag, reiseutgifter til besøk annenhver helg og en stadig dårligere kontakt med avkommet.

Her er det litt av hvert å jobbe med. I mellomtiden - gratulerer med dagen!

08.mar.2007 / 09:07

Kommentarer:
Postet av: male leo

Mon tro hva Venus ønsker seg av tilværelsen

På Skavlan møtte vi Anne Lindhjem (programledeler på samme kanal). Hun har født et barn og sammen med en venninne har hun begått en bok om opplevelsen. Boken handler om hvor overraskende forferdelig dette med fødsler og rollen som småbarnsmor er. Hun hadde lest en bok om et barn som gled ut som en fisk, uten smerter eller problemer. Og nå hadde de åpenbart satt seg fore å fortelle dette virkelig som det er. At det bare angikk to personer virket irrelevant. Heldigvis var det en annen kvinne der, en forsker, som greide å sette ting litt på plass. Men å skrive en bok om hvor forferdelig det er å føde og å bli mor må være toppen av håpløs selvopptatthet. Og hvis man er i 30-årene og ikke tror dette gjør vondt, så mangler det noe. Men, ærlig talt, dette er den berømte "naturens orden". Kjære kvinne, dere kan få mange rettigheter og mange fordeler. Dere kan kjempe dere til kvotering og kvinnelige biskoper. Men hvorfor ikke se positivt på dette med fødsler? Det er dere som føder de neste generasjoner. Dere er barnets primære kontakt i de første årene. I vårt land har dere den samme makten og myndigheten som tradisjonelt tilhørte Gud. Hva klager dere på? At det gjør vondt? Det gjør vondt å bli skutt på Afghanistan også.

08.mar.2007 @ 09:53
URL: http://venussettframars.blogspot.com/
Postet av: Hanne

Jeg kjenner at jeg blir helt kvalm. Det er faen ikke mulig!!!!!!!

08.mar.2007 @ 10:34
Postet av: Tårnfrid

Amen! Helt enig! Jeg ser selv mor til to, men hadde null erfaring med barn fra før så det ble mannen min som gjorde mye av arbeidet med å ta seg av dem. Han var også hjemme med dem lenger enn meg (1,5 år), han lager bedre mat enn meg, er handyman, men er absolutt den med buksene i familien. Husarbeidet fordeler seg naturlig, alt innkjøp av møbler, gardiner, m.m. blir vi enige om (det er BEGGES hjem) og jeg føler at vi utfyller hverandre veldig bra. Jeg eier ikke mannen min, og har aldri problemer med at han drar på guttetur til utlandet en ukes tid. Selv om jeg er den som ser fotball og drikker whisky, så er mannen min absolutt MANN! Heldigvis! Det finnes for mange kjerringer rundt omkring i de norske hjem, inkludert myndighetene som kun fokuserer på mor og mors rettigheter. Avskaff kvinnedagen og krev likestilling i hjemmet!

08.mar.2007 @ 10:58
Postet av: Ragnhild

Her er det vel heller at jeg blir "tvunget" til å ta så og si alle avgjørelsene fordi han ikke bryr seg så mye at det gjør noe... Uansett hvor mye jeg spør om han liker den sofaen, de gardinene, det teppe.. får jeg ikke noe svar som det går ann å tolke til hverken det ene eller andre. I ettertid blir ting plutselig viktig. Når sofaen er betalt for og står i stuen, DA mener han plutselig at den andre var bedre. Frustrerende? Ja. Nå skal en ikke dra alle under en kam, men av det jeg har sett så er det ofte at kvinnen tar mange av avgjørelsene pga manglende engasjement fra mannens side. Greit nok at noen velger å koble ut og å ikke bry seg, men da trenger de heller ikke klage i ettertid.

Graviditeten var ubehagelig, men nøt den for det. Fødselen i seg selv og det å bli mor var fantastisk. Vondt? Joda, skal ikke lyve. Men så absolutt verdt det. Var mer stolt enn opptatt av hvor vondt det hadde gjort.
Har ikke møtt mange som fokuserer på smerten ved å føde når de forteller om opplevelsen, men de er nok noen av de også. Dessverre virker de som om mange menn velger å henge seg opp i det de kvinnene forteller og bestemmer seg nærmest for at alle kvinner mener og føler det samme om temaet.

08.mar.2007 @ 14:17

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.nettblogg.no/trackback/ping/4658507
hits