TV2Side2

Med vazelin mellom beina

Jubel etter bergen-voss

Det er i boks. Det er gjort. Det er overstått, gjennomført og bestått.

Jeg har syklet fra Bergen til Voss. 17 mil på sykkelsetet (skal hilse og si det gnager i stjerten). Det tok åtte timer og tre kvarter - ikke noe å skryte av for en dreven rittsyklist, men for halvdvaske familiefedre er det til å sette på CV-en.

Velsmurte slitasjepunkter
Avgjørelsen om å delta på det årlige rittet Bergen-Voss, som i år hadde 1500 deltakere i alle klasser, fasonger og størrelser, gjorde jeg i fjor høst. Treningen frem mot prøvelsen gikk sånn noenlunde greit. Jeg stilte noenlunde godt forberedt der jeg kom syklende med vazelin på kroppens lysskye slitasjepunkter, energidrikk på flaske og sommerfugler i magen - klokken 07.35 lørdag morgen.

Da startsignalet endelig gikk var det om å gjøre å finne noen å sykle på lag med. Sykkelkyndige hadde rådet meg til det: «du kommer ikke til Voss alene, du må finne noen å kjøre på lag med. Du må finne noen som holder samme tempo som deg, så samarbeider dere».

Tror du jeg fant noen å sykle sammen med? Niks. For det første minnet denne prosessen altfor mye om sjekking på byen. Man sonderer området med øynene. Noen som passer for meg? Så er det om å gjøre å tilnærme seg vedkommende og få ham eller henne til å skjønne nytten av å slå seg sammen med nettopp meg.

Vel, sjekkingen gikk dårlig. Jeg klarte å henge meg på folk innimellom, men som regel måtte de stoppe på grunn av problemer med giren, krampe i leggen - eller de kjørte for fort for meg.

Når stjerten blir mør
Uansett - den første halvdelen av rittet gikk på skinner. Fra Bergen sentrum via Arna til Gullboth og videre til vinterstedet Kvamskogen, som er den høyeste stigningen på turen, tok jeg det rolig. Men jeg kjente at rumpen og lårene var temmelig møre da jeg satte meg på sykkelen etter en lite pause på Kvamskogen.

Men det var for sent å snu, og det var masse nedoverbakker før Norheimsund og Øystese i Hardanger. Men da kom også smellen. Fra Norheimsund til Granvin er det rundt fem mil med drøye bakker, og (etter alt å dømme) korte nedoverbakker. Jeg hadde fokusert på de tre tøffe stigningene på turen, men hadde glemt det kuperte terrenget langs Hardangerfjorden. Disse milene sugde ut livskraften av meg, og både lårmuskler og endeparti var i ferd med å utvikle seg til katastrofeområder, der jeg snirklet meg avgårde fra nes til nes på vei mot Granvin. Jeg har kjørt denne veien med bil hundrevis av ganger, men aldri reflektert over hva en oppoverbakke egentlig er.

I Kvanndal var det en liten pause. Deretter ventet Granvin, og det fryktede Skjervet. Hårnålsvingene og den bratte stigningen man må forsere for å komme til Voss.

Opp hårnålsvingene
Etter Granvin, på vei mot Skjervet, var moralen litt høyere enn før pausen, men Skjervet virket grusomt. Jeg drakk sportsdrikk, som nå var i ferd med å tyte ut ørene mine, og spiste den siste av de motbydelige energibombe-geleene jeg kjøpte. Så begynte bakken. Først en lang og drøy en, deretter går veien over i wiplash-fremkallende svinger. Bratte og jævlige og bilene må ned i første giret for å ta seg frem. Vestlandsveier slik de ble laget på 1950-tallet.

De første svingene gikk unna. Jeg syklet forbi folk som måtte gå av sykkelen for å får bukt med krampeproblemene i de kvalmende tøffe svingene midt i bakken. Jeg fikk en kalddusj av fossen som sender duskregn ut i vegbanen, før de utarmede beina mine tråkket seg forbi den siste svingen. Jeg tenkte «denne bakken hadde ikke vært så ille var det ikke de 15 milene jeg måtte sykle før Skjervet».

Da jeg var oppe ville jeg vanligvis jublet, om ikke pusten og pulsen  hadde galloppert. Men nå var jeg fremme. Jeg visste at det var flat mark og velsignede nedoverbakker helt til Vossevangen. Jeg var glad, jeg sang, jeg drakk sportsdrikk. Vossinger er ett av verdens mest sympatiske folkeslag, og det er alltid godt å komme til Voss. Men aldri har det vært saligere å høre vossedialekten fra hagene rundt Voss sentrum. 

På slaget 8 timer og 45 minutter etter start rullet jeg inn over målområdet, og fikk heder og ære av min egen lille velkomstkomité. Datteren min på fem år hadde kjøpt roser til meg, og sa at hun ville heiet på meg uansett om jeg klarte å fullføre eller ikke.

Er ikke det en triumf så vet ikke jeg.

11.jun.2007 / 09:51

Båtpuss....

Jeg er eier av en båt på 24 fot, som er båtfolk-sjargong for 7,5 meter. Å eie en båt må være det mest irrasjonelle mennesker finner på: det er en gallopperende utgift og en løpende reparasjonsjobb, kamp mot rust og saltvann.

Uansett - nå for tiden er det vårpussen som skal unnagjøres. Etter sju år som båteier er jeg blitt rutinert nok til å få den unna på noen få dager, men denne våren har jeg hatt et reparasjonsmareritt i tillegg. Jeg er ikke en motorkyndig mann, men er tvunget til å mekke på min Volvo Penta-maskin (båtfolk sier alltid maskin, ikke motor).

Er du klar over hvor alene du føler deg når du ligger i striregnet og nettopp har ødelagt den kostbare motordelen som du egentlig var der for å fikse? Jeg skal si deg at jeg har hatt tårer i øynene mang en gang, som da jeg satte den dingsen som drivstoff-filteret henger på i skrustikken, og vrengte til. Kan tro de lo av meg på merkeverkstedet da de fortalte eg at det ikke kunne sveises på igjen.

Jeg unngår også å tenke på hvor mange timer båten er i bruk hvert år -  det er så lite at hvis jeg hadde brukt pengene på å leie en båt kunne jeg drønnet rundt i en cabincruiser som alene er en trussel mot økosystemet.

Men da ville jeg ikke hatt følelsen av å eie egen båt. Ingenting slår følelsen av kartongvin i harryplast-vinglassene, mens den gode samtalen med kona akkompagneres av bølgeskvulp og måkeskrik. Og da må det være i egen båt, og den båten må være pusset og mekket ferdig - snart er det sesong, og kanskje det blir ny rekordsommer?
Kamilla i b?ten
Se hvor glad Kamilla er i båten - er det rart båtpussen og amatørmekaniker-fadesene er fort glemt?
17.apr.2007 / 21:56

8. mars den nye mannedagen

Er mannen blitt den nye kvinnen? Lovverket tilrettelegger for full likestilling i Norge - nå er det på tide å vende blikket mot arenaen der mannen blir diskriminert.


Gratulerer med dagen, alle kvinner og menn - Kvinnedagen er her, eller likestillingsdagen som jeg liker å kalle den. Vi kan vel konstatere at vi er kommet langt på vei mot likestilling.
Lovverket tilrettelegger for likestilling mellom kjønnene i organisasjons- og arbeidslivet. Det er ikke lenger slik at damer i skjørt blir klapset på stumpen av menn som kaller dem «småtupper». Med unntak av noen svært få eksemplarer av mannearten aksepterer de aller fleste kvinnelige kolleger og ledere. Lovverket forbyr diskriminering av kjønnene.

I det offentlige livet er det aller meste på plass når det gjelder kampen mellom kjønnene. Tall fra NAV viser at det i praksis er skjev fordeling mellom kjønnene i styrer og ledelsesgrupper, men mulighetene ligger der for kvinner som vil kjempe seg oppover i attraktive selskaper eller styrer. Likestillingsloven krever at begge kjønn er representert med minst 40 prosent. Kvinner er overrepresentert ved høyere utdanningsinstitusjoner, og jenter oppnår bedre karakterer enn guttene i grunnskolen.
Kvinner har fått sine hersketeknikker i samfunnsdebatten - de kan bruke avvæpnende ord som «gubbevelde» og «Gutteklubben Grei», på samme måte som utrerte menn kan snakke nedsettende om PMS og hormonsvingninger.
Det er på tide at likestillingens forkjempere vender blikket mot den arenaen hvor mannen henger etter: hjemmet.

At det er kvinnene som bestemmer hvor skapet skal stå i de tusen hjem, er sikkert til å leve med for menn flest. Men faktum er at hvis ikke mor vil ha de møblene, den tv-en, den parabolen eller stereoanlegget og el-gitaren stående fremme i stuen - da blir det slik. En mann kan sikkert ordne seg et gutterom, men allerede der skurrer det - hvem har vel hørt om en voksen kvinne som ordner seg et jenterom på garasjeloftet?

Hvis en mann og en kvinne som bor sammen velger å få barn, er det fortsatt kvinnen som får barn. I «dere skal bli foreldre»-litteraturen er det fokus på mor. Den vordende far er statist, og blir fremstilt som en ubehjelpelig og uforstående tøysekopp som ikke skjønner hvilke gleder og strabaser hans partner gjennomgår. På toppen av det hele kommer han til å bli sjalu på barnet, og presse sin partner til sex like etter fødselen.

Når fødselen er overstått, og far har skrevet under på at han faktisk erkjenner ansvaret for barnet, har han to ukers betalt permisjon. Mor har et helt år. Riktignok er seks av disse ukene forbeholdt far, men de seks ukene får han ikke hvis mor ikke har rett på permisjonspenger.

Dersom mor ikke har rett til betalt fødselspermisjon, kan far ta ut permisjonen - forutsatt at mor skal i arbeid eller heltidsstudier, eller er så syk at hun er "helt avhengig av hjelp til å ta seg av barnet " (sitat fra NAV.no). Men da er permisjonen plutselig redusert til 39 uker. De seks ukene som tidligere var øremerket far, er nå borte vekk. Altså: permisjon for mor: 48 uker - permisjon for far: 39 uker.

På tv sier SV-ere og feminister at menn får dra seg til å være hjemme med sine barn, mens mor får en rettmessig sjanse til å realisere seg i arbeidslivet. Hjemme sier mor at den dagen du får mer enn dine seks ukers pålagte permisjon fryser helvete til.

Sannheten er at få kvinner vil gi fra seg deler av permisjonen. Og hvem kan klandre dem? Valget mellom en kravstor sjef og en munter baby er ikke vanskelig.

Ved samlivsbrudd begynner berg- og dalbanen for alvor. Hvis mor finner ut at forholdet er dødt kan hun pakke kofferten og barna og reise til andre siden av landet, uten protester fra far (som ikke vet bedre?) eller myndigheter.
Hvis far prøver noe lignende sitter han på glattcelle, siktet for bortføring, mens mors hjerteskjærende kidnappingshistorie ruller over tv-skjermene.

Og da har vi ikke kommet til rettsrundene ennå, der mor blir prioritert som omsorgsperson og far sitter igjen med bidrag, reiseutgifter til besøk annenhver helg og en stadig dårligere kontakt med avkommet.

Her er det litt av hvert å jobbe med. I mellomtiden - gratulerer med dagen!

08.mar.2007 / 09:07

- Mamma, nissen hadde maske på

Julen varer ikke helt til påske, og takk og pris for det. 14 dager med etegilde er mer enn nok, og det merkes på innsiden og utsiden av sixpacken (som riktignok ikke er så altfor synlig utenom julehøytiden heller).

Uansett - i år fikk vi besøk av nissen igjen, skulle bare mangle når det er snakk om svært snille barn.

Men fireåringer har svært skarpt blikk. Så etter at den første flauheten hadde lagt seg, og Nissen satt og delte ut pakker, låste hun blikket på nissefar, trakk tydelig en konklusjon - og hvisket til mor: "Han har maske på seg".

1. juledag satt hun og lekte med sminkedukken som nissen tok med fra Nordpolen, og begynte å reflektere over nissen igjen:

- Mamma, nissen hadde maske på seg. Jeg så at han hadde litt skjegg bak masken. Sånt skjegg som morfar har.

- Javel? Så du hvem som var bak masken?

- Jepp, det var morfar... men jeg er glad for at han stakk innom likevel.

Signe julen - og godt nytt år alle sammen.

08.jan.2007 / 15:56

Jeg er redd katten min

Hvorfor er jeg redd katten? Jo, se på dette:

Tidlig om morgenen, står opp klokken seks, slipper inn katten, spiser knekkebrød med smøreost og leser Bergensavisen fra dagen før. 
                                                                                                                                                              

Plutselig hører jeg stemmen til han Patrick-fyren fra Big Brother, som nå er programleder i Mess TV, inne i stuen min. Han snakker engasjert om ett eller annet, og lyden blir bare høyere og høyere og høyere og høyere og høyere.

Jeg er ikke mer groggy enn at jeg skjønner at det er TV-en. Men hvem er det som slår den på klokken seks om morgenen? Poltergeist? Min kone? Begge deler er like usannsynlig, særlig klokken seks om morran når det gjelder sistnevnte.

Oppe på tv-apparatet sitter den skyldige. Kattebeistet har hoppet opp på min Phillips-tv, som har kanalvelger og volumkontroll oppå selve tv-kabinettet. Etter å ha satt de fleskete potene sine på kanalvelgeren og skrudd på tv-en, har han satt en labb på volumkontrollen og skrudd lyden så høyt at han kunne skremt fanden på flat mark.

En annen gang ringte det på døren. Da satt katten i vinduet og det var ikke et menneske å se noen steder. Hvis ikke det er naboen som har fått veldig dårlig humor, må katten ha streifet borti ringerklokken da han hoppet opp i vinduskarmen.

Og han er besatt av peiskos. Han ligger så lenge foran peisen at datteren min en dag kom gråtende og fortalte at hun hadde brent seg da hun klappet katten....
14.des.2006 / 20:05

Flere enn meg som er blakk?

Inderlig god jul!
Folk handler som gale, avisene er fulle av julegavetips og alle snakker om de fantastiske gavene de skal kjøpe.

Er det ingen andre enn meg som er blakk?

Jeg følte meg søkkrik da novemberlønnen kom den 25. med halv skatt og greier. Fem dager senere hadde Husbanken, Handelsbanken, Telinet, Tele2, BKK, barnehagen og noen til fått det de skal ha, og jeg satt igjen med en slunken konto. Før jeg har begynt på julepresangene.

På toppen av det hele bulket et medlem av husstanden bilen. Den skyldige, som ikke skal navngis, påførte familieøkonomien utgifter på flere tusen kroner. Kvinnen i 30-årsalderen var svært lei seg over uhellet, men biloppretteren lever ikke av å synes synd på folk, så...

I tillegg kommer flybillettene til Trøndelag. 4000 for fire personer tur/retur svigermor er sikkert ikke noen ublu pris, men det er fire laken som trengs til andre ting.

Så var det julepresangene. Med ca 1060 kroner på bok skal vi kjøpe julepresanger til to barn, hverandre, venner og familie. Noen er allerede unnagjort, men flere viktige gjenstår. Faen - hvor er Steinar Lem og Fremtiden i våre hender når jeg trenger ham? Gratis julepresanger er vanskelig å finne.

Ekstra provoserende er det å lese annonsene i avisene, der digitalkameraer til 5000 kroner og til og med bærbare PC-er listes opp som julepresanger. Er det rart jeg føler meg ensom? Jeg har på følelsen at jeg er den eneste som ikke har en reservekonto jeg kan gå løs på når jeg skal kjøpe en romantisk, praktisk, kostbar presang til kånemoren.

Og jeg har ennå ikke kjøpt inn julematen. Svigermor vil ha pinnekjøtt fra Vestlandet. Hvem kan kverulere på slikt?

Men men - skal vedde på at når kalenderen viser 26. desember er det ingen som reagerer på at gavene fra meg var usedvanlig kjipe i år.

Redningen blir kredittkort - denne gullforgyldte lille luringen som alltid spiller på lag i trange tider, og lar deg surfe fra butikk til butikk uten noen ubehagelige spørsmål - før etter 40 dager.

Når jeg drar kortet etter å ha kjøpt karaokemaskin til fireåringen min, da hopper hjertet riktignok over noen slag. Men det skulle bare mangle - hvem blir vel ikke litt smålig av en julefeiring på kreditt?
Aslemann
14.des.2006 / 19:38

Side2-folk lever fort og farlig

På tiårsfesten til Nettavisen i forrige uke drakk vi kaffe (koffeinholdig) og spilte kort til klokken var nesten 23.00.

Helt vilt....
06.nov.2006 / 13:28

Har du hørt den om....

...de to nussene (bergensk for puppene) som gikk over en vei?

Den ene nussen ble overkjørt.

Da ropte den andre: Kom igjen, din melkeku!

(© Kamilla, 4 år)
06.nov.2006 / 13:11

Fem plater som forandret livet mitt

Man har jo gjerne noen hundre plater i hyllen, men det er bare noen få av dem som lever evig - og som jeg kommer tilbake til igjen og igjen.

Her er fem plater som forandret verden for meg:

1. «Born In The USA» med Bruce Springsteen var den første platen jeg noensinne dyrket. Året var 1985, min seks år eldre bror hadde kjøpt en ny kassett med en som heter Bruce Springsteen. Da jeg hørte introen på tittelemelodien stoppet jeg opp og lyttet, da Bruce brølte ut de første ordene, «born down in a dead man's town», frøs blodet til is i årene mine.
- Hva er det han synger? Går det an å synge slik? De trommene treffer meg i mellomgulvet.

Born In The USADermed var et flere år langt vennskap med Springsteen født, og jeg nøstet opp i de andre platene hans - «Born To Run», «Darkness on The Edge of Town», «The River» og «Nebraska» elsket jeg. Min mor hatet det, for Bruce «bare skriker», og jentene i klassen syntes det var merkelig at jeg var så opptatt av tekstene til en fyr som var 35 år gammel og allting. Ironisk nok har jeg mistet interessen for Springsteen i dag, mens min mor er hans aller største fan.

2. «Priest...live» med Judas Priest fikk jeg øynene opp for etter å ha sett videoen til «Parental Guidence». En kompis hadde tatt opp videoen på familiens state of the art videospiller - Video 2000 (alt fremtidsrettet som ble laget før 1997 hadde millenniet i merkenavnet). Priest åpnet en helt ny verden for meg der og da - elektriske gitarer, flagrende hårmanker og frontmann Rob Halford gikk kledd i lær fra innerst til ytterst. Og den ene dama i publikum trakk ned toppen og viste (nesten) puppene! Fantes det noe farligere musikk enn dette? Nei, så absolutt ikke.

103323-5Platen ble kjøpt inn i en av Trondheims musikkbutikker, under en campingferie med mor og far i 1987, og jeg ble Priest-fan - noe jeg fortsatt er. Priest åpnet også døren for flere heavyband, som Iron Maiden, Mötley Crüe og flere andre hårfagre rockere som hadde drag på damene.

3. «Appetite For Destruction» av Guns 'N' Roses. Året var 1989, jeg var i ferd med å fullføre 9. klasse, og trodde jeg var skikkelig skolelei. En dag satt jeg og ikke gjorde lekser foran MTV mens min mor laget middag, da et nytt band kom på skjermen. Jeg må har vært litt lei av hårmetal-bandene allerede, for jeg tenkte «å nei, ikke enda et hårband» da Axl gikk på scenen i videoen til «Paradise City». Men da riffet kom i gang, og Axl Rose-mitraljøsen hylte «just an urchin' livin' under the street» stod jeg i stuen og spilte luftgitar. En ny musikalsk aha-opplevelse, som førte til min GNR-lidenskap. 103323-6

Dette var før internett, så musikkblader og rykter utgjorde oppdateringene om heltene mine. Guns var farlige - en kompis ramset opp alle som var døde i bandet på grunn av den harde livsstilen: Slash, Duff McKagan, Stephen Adler og Izzy Stradlin hadde alle bukket under som følge av rock&roll-livsstilen. Han tok nok ekstra hardt i, men hans beretning om mannefallet i bandet vitner om hvor besnærende farlige vi synes Guns N' Roses-guttene var.


4. «Never Mind The Bollocks - Here's The Sex Pistols» er og blir verdens beste plate, og alle som sier noe annet tar feil. På begynnelsen av 1990-tallet begynte interessen for mine andre helter å dale - Springsteen var blitt en pysete ektemann (Lucky Town og Human Touch), glammetal-bandene var i ferd med å bli større enn seg selv, og Axl Rose var blitt en klovn. Ironisk nok var det det håpløse bandet Skid Row som åpnet øynene mine for The Sex Pistols. En sommer dumpet jeg borti et kassettopptak med en melodi som heter «Holidays In The Sun», en ultra-aggressiv og støyende låt. 103323-7

Jeg visste ikke hvem som sang, men det ringte en bjelle på at det var Sex Pistols som hadde den låten, og jeg gikk og kjøpte platen deres. Det viste seg at «Holidays In The Sun»-versjonen jeg hadde hørt ikke var Pistols (men Skid Row), men herregud for en plate. Det er ikke ett eneste dødpunkt, fra platen innledes med lyden av marsjerende støvler, til den avsluttes med en prompelyd tre kvarter senere. Melodiøst, aggressivt og samfunnsengasjerte tekster som står seg den dag i dag. Denne platen er også grunnen til at Steve Jones er min favorittgitarist.

5. «All The Stuff And More» av The Ramones. Som hobbygitarist kjøpte jeg en del gitarmagasiner før i tiden. I 1995 kjøpte jeg et blad som var viet punken på 1970-tallet. I dette bladet listet de opp de ti beste punkeplatene, med «Bollocks» på førsteplass, men også med en samleplate av The Ramones. Av en eller annen grunn hadde jeg klart å unngå Ramones i 22 år, men da jeg først hørte på dem var jeg en fan fra første gang jeg hørte Dee Dee Ramone brøle «1-2-3-4» i innledningen til en låt. Kvikke tekster, melodiøse og korte låter og en vegg av gitar. Hva mer kan man ønske seg?

Nå er det 11 år siden forrige eureka - kan du bidra med en ny en? Skriv inn kommentarer til plater som rystet grunnvollene for deg.103323-8

27.okt.2006 / 14:30

Ny vits fra datteren min

To tomater gikk over en vei. Først gikk den ene tomaten, men den andre tomaten ble overkjørt.
Da sa den første tomaten: kom igjen ketsjup.
Og så prompet den på ketsjupen!

(© Kamilla 4 år)
24.okt.2006 / 16:28

En vits fra datteren min

To tomater og et eple gikk over en vei.
Først gikk tomatene, men eplet ble overkjørt av en bil.
Tomaten sa: kom igjen din ketsjup-pakke!

(Fritt sitert Kamilla 4 år)
20.okt.2006 / 13:44

Husbankhus i forstedene

Jepp jepp, jeg bor i et helt nytt byggefelt like utenfor Bergen sentrum. Et skikkelig suburbia-sted, hvor naboene griller på plenen og vinker til hverandre over hekken - noe som passer helt utmerket for en småbarnsfamilie.

Etter at en av naboene malte garasjen sin hvit ligner nabolaget mistenkelig på kulissene til filmen "The Truman Show" - her bor jeg sammen med min kone Ingeborg (bare vært gift i ett år, så det er fortsatt rart å kalle henne "min kone") og våre to barn, Kamilla på fire år og Henrik på fem måneder.

I suburbia-delen av denne bloggen håper jeg å sette ord på ting og tang som skjer rundt mitt rødmalte husbankhus....
17.okt.2006 / 23:30

Min første barnetegning

For ikke så lenge siden fikk jeg en tegning av Kamilla, datteren min, som jeg har hengt opp ved siden av sengen min. Jeg ser på den hver kveld når jeg legger meg, og hver morgen når jeg står opp. Jeg er blitt frelst av barnetegninger.

Tidligere har jeg ikke skjønt denne kunstformen, som har prydet lærerkontorer, bankkontorer, sosialkontorer (er det blitt meg fortalt), osv. Jada, koselig med barnetegninger, men ikke mer en det.

Ikke før jeg selv ble hovedpersonen i en fireårings "tolkning" av meg, skjønte jeg hva det gikk i. På tegningen har Kamilla tegnet alle oss fire i familien, blå himmel, grønn plen, sol på himmelen og noe røde og rosa pyntegreier i luften.  103323-3

Hun har tegnet lillebror Henrik som minstemann, seg selv som litt større, mamma som nest størst - og meg som den største. Hver gang jeg ser på tegningen som henger på veggen murrer det like mye hjerterøttene. Kamilla har tegnet seg selv og lillebroren imellom mamma og pappa, to store, ruvende skikkelser, en ramme som virker som tryggheten selv - med store smilemunner, og blide fjes.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har aldri vært så stolt i hele mitt liv som den dagen Kamilla kom til meg med tegningen. Jeg tolker den som at livet ser bra ut fra hennes kant, og jeg tar det som verdens største kompliment at jeg er et stor og smilende pappa.

Legg også merke til håret - kort på toppen og litt lengre på sidene. Eller som Kamilla selv sier: pappa, du har alt håret ditt helt nederst på hodet.

17.okt.2006 / 23:04

Hvorfor er Man Show så dårlig?

Håvard Lilleheie
Håvard Lilleheie har allerede begått to episoder av sitt The Man Show på TV 2 Zebra. Han lover oss et program for menn, på menns premisser - noe jeg ærlig talt er positiv til.

- Er du lei av skjønnhets- og interiørtips, sexspalter med fokus på kvinnen, unisex og metrosex? Er du dritlei av Magne Hoset og andre jålete fotballspillere, eller av at Kristian Valen griner hos Skavlan, eller generelt av at gutter skal likne mest mulig på jenter, sier Lilleheie i promoen for serien, og har til nå hatt en rallykjørende Frp-politiker og en pornograf som mannegjester.

Jeg gledet meg faktisk over at Ally McBeal, Kongen av Queens og Raymond som alle elsker skulle få ta seg et realt tak, til fordel for noe mannegreier. Jeg tenker lange diskusjoner om Kiss og AC/DC, tilbakeblikk på fotballhelter som Maradona og Kevin Keagan, og kanskje til og med noen struttedamer og Playstation og øl. Og store båter.

Men hva fikk jeg? Jeg fikk russehumoren til de dummeste kjøtthuene i russekullet mitt. Lilleheie, som tidligere har vist seg som en kvikk fyr, er direkte krampaktig når han skal være brautende bajas, og humoren har ingenting med menn å gjøre i det hele tatt.

Forrige episode handlet blant annet om hvordan man skal bli kvitt en dame dagen etter en one night stand, og det var både promping og spying på repertoaret. I tillegg kom Porno-Hagen (har han et fornavn?) på besøk, og sa så lite morsomt at Håvard Lilleheie måtte le ekstra høyt for at vi skulle skjønne at nå var det skikkelige morsomme greier på gang. Ha ha, du sa pule...

Humoren i manneshowet minner meg om unge gutter på 15-16 år. Når vi er i den alderen er vi så usikre på oss selv at vi må braute og være høylydte for å fremstå som selvsikre. Omtrent slik som Lilleheie idet han skal bli kvitt ligget sitt fra kvelden før med prompelyder. De krampaktige unge kalvene i publikum gjør lydig high five og sier "hå hå, tenk deg det'a, det skulle ha tatt seg ut, gett".

Er dette noe for menn? Næh - en mann trenger ikke å disse kjerringer for å hevde seg. Han kan være den han er og gå sin egen vei uten å trøkke ned andre, og selv om han i utgangspunktet ikke er på lag med Magne Hoset, Karita Bekkemellem eller Grey's Anatomy så trenger han i hvert fall ikke velge side med Leif Porno-Hagen eller Martin Schanche for å kalle seg mann. Det får usikre guttehvalper ta seg av.
17.okt.2006 / 22:37

Hva er det med overkroppen til Shakira?

Jeg så denne Shakira-videoen på Voice i dag, og fikk latterkrampe. Når Shakira danser og vrikker på seg, og hun vrikker godt, er det ofte for mye av det gode.

I denne videoen har hun smurt seg inn med noe svart tjærelignende stoff, og er så full av sydhavsk lidenskap at det blir komisk. Og hun skyter puppene til værs med imponerende besluttsomhet.

Klikk her for å se videoen.

03.okt.2006 / 19:50

Bergen-Voss i juni

Det siste året har jeg vært treningsnarkoman. Vel narkoman og narkoman - langt mer narkoman enn de 32,5 første årene av mitt liv i alle fall.
Grunnen til at jeg ble bitt av basillen var et prosjekt jeg var med på da jeg skrev for den bergenske lokalavisen iBergen.no - Fra tjukkas til smukkas.

Vi fant en fyr som trengte å trene litt, og fulgte hans vei til en bedre form. Jeg kastet meg på treningsopplegget for å vite hva det dreide seg om, og vips, så var jeg bitt av basillen.

Uansett - til våren skal jeg sykle Bergen-Voss. Det er et årlig ritt, i 2006 deltok over 1000 syklister. Men før jeg kan delta må jeg ha bedre kondisjon og ikke minst mer muskler i beina.

Mer om rittet her: http://www.bergenck.no/bgvoss/
03.okt.2006 / 15:05

Kraftig kropp og halvlangt hår...

Sjekk videoen til Ralph Myerz and The Jack Herren Band, dresset opp i beste glam metal-stil:
Frir til fansen i spandex

De tolker Forelska i lærer'n av The Kids - "...han har kraftig kropp og halvlangt hår"...

Få også med deg denne: Alt en heavy-video skal inneholde
25.sep.2006 / 09:54

Her er verdens tøffeste katt

Sjekk bildet av katten min, Keef (helt riktig, oppkalt etter Stones-gitaristen Keith, som er en av mine helter).

Katten var med oss på en båttur sommeren 2005, falt i sjøen og var borte et helt år! En mann fant ham 5 mil unna der hvor jeg bor... Så i likhet med navnebroren i Stones er denne mannen laget av stål.

Keef_TV

23.sep.2006 / 13:23

Ting og tang jeg har skrevet

Som journalist i Nettavisen og Side2 treffer jeg på en del spennende musikere og artister. Det feteste rock&roll-intervjuet jeg har gjort må ha vært med Francis Rossi i Status Quo.
Han fortalte meg masse sex, drugs & rock'n'roll-anekdoter fra 1980-årene.
Klikk her for å lese intervjuet: 40 år med dop og groupies

På Quarten i 2004 møtte jeg også metalbandet Slipknot - bandet med de skumle maskene. Det viste seg at perkusjonist Chris Fehn var av norske aner, noe som ga en fin vinkling på intervjuet: - Jeg digger norsk metal.

På Quart i 2004 smalt også Fuck For Forest-bomben. Husker du paret som hadde sex på scenen mens The Cumshots spilte? Jeg var der, og tok bilder som hele verden fulgte med på. Det var skikkelig moro:
Hadde sex for regnskogen
Ingen vil ha sexpengene
Quart-ledelsen kastet FFF-paret ut dagen etter sex-oppstyret

Jeg har også intervjuet Side Brok flere ganger, og de er alltid moro å snakke med. Aller gøyest var det på Roskilde i 2005, da vi satte på diktafonen og jekket noen øl i solen:
Side Brok med pungen full av rogn

Turboneger har jeg også snakket med noen ganger. På Roskilde i 2003 var jeg så heldig å treffe på dem dagen etter et basketak med tysk politi:

Hardt å være Hank von Helvete
De er alltid artige å snakke med - her er fra Bergenfest i 2005: Pensjonister liker meg

Hm, kommer ikke på flere ting i farten - kommer mer senere.

23.sep.2006 / 12:02

Stig på kjære leser

Hvordan i heite klarte du å finne veien inn hit?

Vel, velkommen skal du være, og beklager bildet. Det var bare det lille sekundet jeg lignet på mannen med ljåen - helt sant.

I denne bloggen kommer jeg til å skrive om masse som opptar og irriterer meg. Mest opptatt er jeg av musikk, så du skal få masse musikk-snop her.

Vi starter med ett av de tøffeste bandene jeg liker - Social Distortion:
Highway 101
Don't Take Me For Granted
20.sep.2006 / 14:54

Asle Bentzen

Journalist i Side2 - Norges beste nettmagasin. Skriver mest musikk.

august 2007
ma ti on to fr
    1 2 3 4 5
6 7 8 9 10 11 12
13 14 15 16 17 18 19
20 21 22 23 24 25 26
27 28 29 30 31    
             
hits